Alt er blandet i denne operaen: en søken og et barnetre, eldgamle symboler og myter gjennom psykoanalysens prisme, en uhyggelig roman og frimureriske temaer, subtile kjønnsrelasjoner, søtlåtende Mozart-kor, som litt mer - og hele salen vil synge, som på en rockekonsert, alt du trenger er kjærlighet. Elskere gjennomgår forferdelige tester for å møte hverandre, og når de møtes, går de gjennom - allerede sammen - ikke mindre forferdelig. Alle begjærer for alle, alle redder alle, mange vil drepe hverandre eller seg selv, men til slutt vil alle elske hverandre.
For sjefarkitekten i Moskva, Sergei Kuznetsov, er dette den andre jobben som produksjonsdesigner (den første er åpningsforestillingen til Helikon-Opera etter rekonstruksjonen i 2015). Medforfatteren Agniya Sterligova (Planet 9) har allerede erfaring med teaterscenografi. På en pressekonferanse før premieren på "Fløyte" 12. november delte forfatterne av stykket sine inntrykk.
I følge Sergei Kuznetsov kom han og Agniya Sterligova ikke så mye fra musikk som fra den scenografiske tradisjonen, så på mye materiale, ønsket ikke å gjenta seg. “Dette er et show som balanserer på kanten av popkunst og kitsch, men ikke krysser den linjen, et show der ingen vil kjede seg. Mozart ville være fornøyd, oppsummerte sjefarkitekten. - Dette er en refleksjon over konflikten og gravitasjonen mot hverandre i den mannlige og kvinnelige verdenen, som gjelder oss alle. Alle skapninger kan identifisere seg med noe kjønn. De som kan gjøre dette, de vil være interessert, og resten kan til slutt tenke og bestemme. Vi tror at etter forestillingen vil alle bestemme en gang for alle i denne saken."
Agniya Sterligova konkretiserte ideen:”I en dialog med regissøren Ilya Ilyin kom vi opp med et bilde av et Lunapark som ligner det som var på begynnelsen av det tjuende århundre i New York på Coney Island. Dette valget ble også inspirert av popartisten oppblåsbare kostymer til Alexandra Sharova. En storskala roterende karusell, som også er visdommens tempel, har blitt bakgrunnen for konfrontasjonen mellom den mannlige og den kvinnelige verdenen. Og den kunstneriske lederen for "Helikon-Opera" Dmitry Bertman sa viktige ord om arkitekturens rolle. Han sa: "Vi har vært venner med Sergei Kuznetsov i mange år, han gjorde en utstilling for åpningen av teatret vårt, og vi har lenge ønsket å sette opp" Fløyte ". Sergei Kuznetsov er ikke en tjenestemann i det hele tatt, han er en anti-offisiell, en ekte kunstner. Moderne teater er symbolsk, etterligningstiden er over, malte gardiner er ikke lenger relevante, i dag tar arkitekter scenen, vi ser dette på teatre over hele verden."
Til tross for min musikologiske utdannelse kunne jeg aldri forstå, men til og med huske handlingen av Tryllefløyten og konsentrerte meg utelukkende om musikk. Hvorfor innkaller trollmannen Sarastro (som betyr ilddyrkeren Zarathustra) de egyptiske Isis og Osiris? De ser ut til å være "fra forskjellige operaer." Librettist-frimurer Shikaneder (han er også den første utøveren av Papageno) antyder den egyptiske hemmelige kunnskapen, elsket av frimurerne, men hva har Persia å gjøre med det? Hvorfor kidnappet den persiske vismannen prinsessen? Det viser seg å lære visdom, og ikke i det hele tatt å gifte seg. Hvorfor lar maurene da vokte henne, som arrangerer naturlig trakassering (temaet til prinsessen og monsteret)?
Før handlingen begynner ser vi en akvarell av Sergei Kuznetsov på gardinen, som viser en karusell, som også ser ut som en lysekrone, som effektivt begynner å røyke eller dryppe med farger under overturen. Så stiger gardinen og vi befinner oss i Luna Park, og der kan alt du vil skje: forferdelige farer og forferdelige opplevelser. I første akt bygges det en berg-og-dalbane på scenen, som et tog suser langs - og dette viste seg ikke å være et tog, men en slange som jager prins Tamino. Slangen tok nesten over ham, men i siste øyeblikk blir han reddet av tre infernale damer i svart og rødt - feene til Nattedronningen.
I Luna Park venter vi på rettferdige forestillinger og oppdrag med tester som må bestås. Og det er ikke tilfeldig at nattens dronning kryper ut av et glass popcorn, og de svarte slangene hun sitter på - ikke skummelt, oppblåsbart - reduserer patos til den berømte, vanskeligste i verden-arien fra F i tredje oktav. (Forresten, arien hørtes strålende ut, det samme gjorde tenordelen av Tamino og bassen til bestefar-professor Sarastro. Generelt synger de, tullende med Mozarts instrumentale deler, ubeleilig for sang, orkesteret spiller med smak, uten komme inn i andre epoker. For ørene - ren glede. Men vi handler ikke om det).
I sentrum av Tryllefløyts scenografi er det et slags verdenstre, som er malt i forskjellige farger: det flammer og knitrer når heltene går gjennom ilden, blir blå og gurgler når de passerer gjennom vannet, skinner med gull i Sarastro tempel. (Jeg leste at dette er en karusell, etter at jeg allerede har skrevet en anmeldelse, men assosiasjoner med det bibelske treet om kunnskap om godt og ondt bare dekorerer det, fordi vi snakker om å kjenne dybden av menneskelig natur og opplyse dem). Formen og metallkonstruksjonene til treet er en slik bjelle fra Shukhov-tårnet, en konstruktivistisk klokke (og løper fremover vil jeg si at da vil konstruktivistiske metallklokker vokse rundt den). Dette tårnet holder komposisjonen godt, det er alltid i sentrum og det viktigste, det hjelper å bygge koreografi, roterer på en rund stylobate når du endrer landskap. Medieskjermen på venstre side av scenen kommenterer det som skjer.
Farge spiller en stor rolle i scenografi og samhandler med den lyse oppblåsbare popkunst av kostymer. Fargene er symbolske og hjelper til med å løse opp en kompleks historie. Forelskede barn - prins Tamino og prinsesse Pamina - har sine egne farger. Prinsessen er rosa, og Tamino er i en blå dress, publikums alter ego, bare til slutt forvandles til en stålkriger. I motsetning til forelskede barn er det en eldre generasjon - mor Night og vismannen Sarastro, hun legemliggjør det mørke feminine prinsippet (svart farge, svarte feer, slanger og aper), han er et solrikt, intelligent maskulin prinsipp (gylden rustning, gyldne krigere og en gylden genser med lurex). Night og Sarastro har et vanskelig freudiansk forhold til hverandre og til den yngre generasjonen. De argumenterer for prinsessen, han stjal henne, den tispe moren er sjalu på datteren til Sarastro (eller Sarastro på datteren hennes?), Even ønsker å drepe ham. Men så smilte de eldste seg og løp avgårde på reise med koffert, det var ikke for ingenting at Night synger den andre arien på en oppblåsbar rosa svane, ble forelsket, man må tenke (igjen, Nabokovs tyske svaner kommer til å tenke). All scenografi og koreografi jobber kontinuerlig med svarte og gullfarger, inkludert i konstruksjonen av publikumsscener. Soldatene fra Sarastro er perfekt løst i form av gylne menn i rustning a la Star Wars. Og kvinner serverer ham også, men ikke svart, men opplyst, måneskinn, i hvite romdrakter.
Hvis vi skal tildele kjønnssymboler til fargene, er Papageno den eneste av alle heltene malt i regnbuens farger med en overvekt av lilla og oransje. Han er den mest "oppblåsbare". Forstå hvordan du vil. Den samme regnbuen, i et skjørt laget av ballonger, er forloveden Papagena. Generelt er Papageno en typisk tjener fra en useriøs roman, korrelerer med prinsen som Leporello med Don Juan, Sancho Panso med Don Quixote. Han drikker mye, lyver mye, er redd for alt, men det var han som reddet prinsessen fra Myren. Mozart skrev singspiel, en vaudeville med musikalske tall og samtaleanmerkninger for et enkelt teater. Teksten i den berømte fuglefangerenes aria er ganske skitten, men den leses ikke her. Her er fuglefangeren et barns helt og samtidig en skurk, som reduserer patoset til prinsen og prinsessens hovedpar. Elskere må bestå testene av ild, vann og morderisk stillhet. Det verste for en kvinne er når en mann ikke snakker med henne (og i Orfeus kunne han ikke se på henne, husker du?), Og hun forstår ikke hvorfor. Og synger en rørende arie, slik at hun bryter i tårer. Prinsessen er i ferd med å begå selvmord og hever et sverd over henne. Papageno tilbyr umiddelbart en parodiversjon av selvmord og blir hengt på en ballong.
I den siste scenen, hvor de elskende forener seg, plasserer scenografene dem på det mest pompøse stedet - på toppen av strukturen til det veldig tre-tårnet, og de elskende kysser på tårnet og antyder slutten på Hollywood-filmen.
Og hva er den magiske fløyten som bidro til å bestå alle testene? Jeg tror at fløyten er en kunst, den myker både frykten og den merkeligste og mørkeste begynnelsen som finnes hos voksne og til og med i en prinsesse (den svarte oksemoren som plager henne med jevne mellomrom er en annen arketype lidenskap). Og varianten av fløyten er Papagenos bjeller. De er enklere, men ikke desto mindre, hvis de blir "slått på" i tide og duplisert på medieskjermen, så begynner alle, til og med skurkene, å danse, til en dansegeneraliserende slutt som fjerner fiendskapen mellom heltene. Ved å gjøre det ser klokkene ut som en Rubiks kube, en maskot fra en kuskspill. Og i den siste scenen ser vi deres invariante: konstruktivistiske metallklokker har vokst rundt "Shukhov-tårnet". Det var "barna" til jerntreet.
Jeg må også si om nummer tre. Det er tre akkorder i ouverturen til operaen. Tre himmelske gutter - hvite skyer, som barnas diskante hoder stikker ut fra, når de dukker opp, danner vakre "hvite" bilder. Guttene hjelper prinsen. De er motsatt av de tre fordærvede svarte feene til Nattedronningen. Og feene hjalp forresten også prinsen (hvis du mistet tråden i plottet, reddet de ham fra slangetoget). Da dronningen av natten reiste med Sarastro, falt svarte kvinner, som demonstrerte maskiners fantastiske evner, i helvete - for hva, undrer man seg? Eller er dronningen frigjort fra sin mørke begynnelse? Eller er det bare en påminnelse om den endelige scenen til Mozarts Don Juan? Likevel er det noe kjønnsdiskriminering her. Som gutter - så hvite, som jenter - så svarte og til helvete. Feminister ville være ulykkelige.
Som Sergei Kuznetsov sa, er det vakreste med Tryllefløyten dens tvetydighet. Den har uendelig mange tolkninger, fordi det hele er basert på eventyr og myter, innvielser og arketyper, morsomme og dype på samme tid, og derfor er "Fløyte" alltid relevant og gir rom for fantasi. Og scenografien viser alle disse symbolske og mystiske etasjene perfekt og presenterer for betrakteren i en lett assimilert showform.
